Læringssyn og vurderingspraksis

Mitt svar på arbeidskrav 4 - del 1

Gjør kort greie for Olga Dystes syn på sammenhengene mellom ulike perspektiver på læring og vurderingspraksis.

Artikkelen starter med å skissere de tre læringsperspektivene behavioristisk, kognintivt og sosiokulturelt. Her blir det skissert ulikheter mellom disse tre, blant annet ulikheter innen vurdering.

Innen det behavioristiske perspektivet vurderes det blant annet via intelligenstester og flervalgtester. Altså, det settes fokus på detaljkunnskap. Her handler det om å finne ut “hvor mye” en elev kan, og da via testspørsmål, utfyllingsoppgaver og kortsvarsoppgaver. Innen det kognitive perspektivet blir forståelse av generelle prinsipper og metoder for problemløsning vurdert. Her dreier det seg om større prosjekter, og elevene får demonstrert sine kunnskaper gjennom mer omfattende skriftlige oppgaver eller prosjekter. I det sosiokulturelle perspektivet blir kvaliteten på elevens deltakelse i læringsaktiviteter vurdert. Vurdering er innen dette perspektivet integrert i læringsprosesser. Her handler det om å delta i praksisfellesskap hvor alle som deltar i dette er avhengige av hverandre. I et slikt perspektiv blir elevene deltakere i ulike sider ved vurdering og ikke bare et objekt for vurdering.

Både innenfor et kognitivt og sosiokulturelt perspektiv vil tester som blir brukt innen det behavioristiske perspektiv kunne måle veldig lite av det som er viktig å lære i skolen.

Dysthe tar så et historisk tilbakeblikk og refererer til Sherpards (2001) figur om paradigmeutvikling. Denne går ut på at i starten av århundret dominerte et behavioristisk syn på læring. Senere overtok det kognitive og etter hvert kom et sosiokulturelt perspektiv inn i bildet. Shepard hevder at mens det tidligere var godt samsvar mellom vurdering og behavioristisk læringsteori, så er det i dag dårlig samsvar mellom vurderingsform og læringsteori. Undervisningen i dag er basert på andre læringsteorier, mens vurdering oftest betyr testing. Altså har læringsteoriene utviklet seg, mens vurderingsformene har nærmest stått stille.

Et annet sentralt punkt i artikkelen er at vurdering ikke er bare noe som skjer mellom eleven og læreren, men vurderingen skal gi eleven motivasjon til videre arbeid. Elevene skal bli motiverte gjennom å delta i læringsfellesskap. Lærings- og vurderingspraksisen endres ikke av læringsteori alene. Også forventninger fra skoleeier, fra foreldre og til høyere trinn i skolen har stor påvirkning på dette.

Artikkelen til Dysthe viser at det er tett sammenheng mellom læringssyn og vurderingspraksis. Kunnskapsløftet bygger på en kombinasjon av kognitive og sosiokulturelle perspektiver på læring. Er det slik bør underveisvurdering i klasserommet ha høy prioritet og være en del av undervisningen. Dysthe spør blant annet om hvilken vurderingskultur vi er i ferd med å utvikle?